Iblant må man gå dit. Iblant ønsker man å få gå dit men får bare vente å vente på å få komme. Andre ganger vill man i hvert fall ikke gå dit. Mange kjemper hardt og lenge for å få anledning å ta trikken opp og besøke en person i hvit frakk som vet noe man selv har veldig lyst, eller egentlig ikke så veldig lyst, å få vite.
Men når man først er der er det mye vakkert å se på imens man venter.
For på Rikshospitalet i Oslo har de virkelig satset på å få inn kunst som betyr noe, som er variert og som de fleste kan relatere til på noen måte.
Over 80 norske kunstnerer er representert på Riksen, og det begynner allerede som man kommer inn nærmest fra trikken, med det store fargerike vinduet til Odd Tandberg, Symfonia. Solfylte dager byr det sørligt rettede glasset på fargespill i gulv og vegger i den ellers hvite innendørsgaten.
Når man går lenger inn finner man statuer, fotografier, tekstilarbeider, kunsthåndverk og malerier som pryder store arealer så vel som små uvented kriker og kroker rundt om i bygget, og det vil nok ta en stund før man har fått sett alt som er der.
Materialene som er velget av de ulike kunstnerene er mange; tekstil, glass, leire, metall, og gir variasjon. Det er aldri kjedelig å gå rundt i vestibylen der oppe. (Eller hadde ikke vært hvis det nå ikke var en legetime man egentlig var der for, da…)
Er det kanskje hele greia med utsmykkingen? Å få oss som besøker å ikke tenke på det vi kanskje gruer oss for, eller i hvert fall er litt spent på?
Et sykehus er normalt ikke et sted som pasientene ønsker å være på, selv om de må. På Riksen er det så mye å se på at selv om man kanskje ikke glemmer helt hvorfor man er der, så gis det rom for å la tankene vandre og man får noen sekunders hvile og tenker på noe annet.
Og det er kanskje det som er litt av tanken med den store satsingen som blitt gjort på kunst på Riksen. Å gi de som ikke så gjerne vil være der en sjanse å la stressen over hva som kommer legge seg litt?
